For title, measures, technique and year of production, see section with more detailed photos below.

Text for the exhibition ( in Norwegian)

Utstillingen i Trondhjems kunstforening 16.10. til 23.11. 2025 er inspirert av to fotografier fra hagen som befant seg bak bygningen du nå befinner deg i. Bygningen har hatt mange ulike funksjoner, den ble opprinnelig bygd som bispebolig i 1853.

Det ene fotoet er en romantisk framstilling av hagen om våren med dens ennå nakne trær og slyngende spaser stier. Fremst i fotoet ser vi en kvinne ved et bord, det er Astrid Vatne, rektor ved barnehageutdanningen i Trondheim. Hun er fint kledd og holder en bukett hvitveis i hånden. På det runde steinbordet ligger det flere hvitveiser. Det er tydeligvis en overflod av dem. Lyset er vakkert, og bildet er preget av harmoni og ro.

Det andre fotoet viser noen barn i høsthagen, hvor gresset har fått vokst seg høyt og sterkt. Det ser ikke ut til at gresset ble slått gjennom sommeren, og det har nå en litt halsstarrig, muggen og vissen kvalitet. Barna står rundt en liten trillebår i tre, og med små raker jobber de for å få unna alt gresset. Mengden gress virker overveldende, og jeg lurer på om barna vil klare jobben uten å miste motet.

Begge bildene er fra slutten av 1940 -tallet, den gangen da det var barnehagelærerutdanning i regi av Dronning Mauds Minne i den gamle bispeboligen, og en barnehage tilknyttet institusjonen.

I en arkivert avisartikkel fra 1953 blir det daværende neglisjerte stellet av hagen tilhørende den gamle bispeboligen hardt kritisert. Ja, det blir tatt så hardt i at det betegnes som en skamplett for kirke og undervisningsdepartementet. Dette fikk meg til å tenke på ulike tradisjonelle, kulturelle syn på menneskenes forhold til naturen, opp mot den tiden vi lever i nå hvor vi står ovenfor et nødvendig endret syn på samspillet menneske - natur. Hagene våre, om de fikk bestemme selv; ville valgt å gå mot en villere utgave av seg selv. Og de ville ikke føle på noen skam over det. Vestlige tradisjoner bygger på at mennesket skal heve seg over, og kontrollere naturen.

Enkeltmennesket makter ikke kontrollere det store bildet. Så i hagen forsøker vi kontrollere alle vekster etter beste evne, for å få den til å framstå som et bilde på naturen slik vi ønsker den skal være. Et sted å søke harmoni og ro.

Men i dag har vi kommet dit hen at vi har klart å legge under oss det meste av naturen. Vi har ikke bare hager, vi har monokulturer på land og til havs, og vi graver ut fjell på jakt etter ulike mineraler. Vi har kommet så langt at mange ulike arter er i ferd med å dø ut på grunn av menneskelige inngrep. Og vi opplever etter hvert selvpåførte problemer, som å få frukttrærne til å pollinere seg. Eller til å få regnet til å falle når det skal.

Men fortsatt bryter lyset natten hver morgen, og natten legger seg over dagen hver kveld. Når kveldsmørket kommer og lyset langsomt skifter opplever jeg en liminal tilstand som får meg til å komme nærmere inn på det som omgir meg. De mørke feltene og det sparsommelige stadig endrede lyset ute i hagen knytter virkelighet og drømmer sammen, og får meg til å se mer enn det jeg vet er der.

Hvilke tanker hadde biskopen som flyttet inn i bispeboligen her i 1853 om Edens hage?

Trodde han virkelig at den paradisiske tilstanden i hagen kunne holdes i sjakk med et gjerde?

I utstillingen viser jeg en serie kulltegninger. I tillegg vises de to fotografiene som ble min inspirasjon i dette prosjektet.

Utstillingen er støttet av Billedkunstnernes Vederlagsfond og Trondheim kommune.

Anne Helga Henning